Ho sat med hendene rundt kaffekoppen. Trakk inn lukta og gleda seg over det fine mønsteret ho bak disken hadde laga i mjølkeskummet. Framleis var kroppen litt i sjokk etter overgangen frå sydentemperatur til små-surt augustvær, så varmen frå koppen gjorde henne godt.
Ho gleda seg til å sjå Charlotte igjen. Og grua seg litt også. Dei hadde snakka oftare på telefonen desse siste månadane enn på mange år. Ho hadde lært seg å kjenne igjen dagsformen til Charlotte på måten sa hallo på. Dei siste vekene før ferien hadde den heldigvis vore stigande.
Aldri hadde dei vore nærare. Det var som om det å sleppe å sitte i same rom, å sjå kvarandre, gjorde det enklare å snakke om det som var viktig. Om håp, om draumar, om nederlag og om redsler. I telefonen tok dei om lag like stor plass. Ho slapp å kjenne seg grå og keisam samanlikna med magnetiske, flotte Charlotte. Og sjukehuslivet til Charlotte gjorde med eitt hennar eige kvardagsliv meir interessant og verdifullt. Ho skamma seg over det, men sånn var det.
Og nå skulle dei møtast. For første gong på lenge. Ville det bli som før? Eller ville det bli som i telefonsamtalane?
Ho hadde hatt Charlotte med i tankane då dei planla ferien. Dei hadde tatt den reisa dei hadde snakka om lenge, men ikkje tatt seg tid eller råd til. Kva var det dei hadde venta på? Ho hadde hatt Charlotte i tankane då ho hadde smaka framand mat, snubla seg avgårde på eit framand språk og våga gjere meir enn ho hadde våga på aldri så lenge. Det var ikkje lenger sjølvsagt at alt kunne gjerast seinare.
Charlotte hadde alltid levd så intenst. Så stort og så fritt. Hadde ho ana noko om kva som kom til å komme? «Nå må du vere gal på mine vegne» hadde ho sagt i telefonen. «Eg vil høyre alle detaljar når du kjem heim. Og har du ikkje bada naken minst ein gong, blir eg skuffa».
Ho kom ikkje til å bli skuffa. Berre minnet om den kvelden fekk det til å krible i magen og lokka fram eit smil over kanten av kaffekoppen. Ho tok ein slurk, slikka bort mjølkebarten og såg forventningsfullt mot døra.