Ho kunne sjå speilbiletet sitt i den blanke, svarte overflata medan ho gjekk sakte rundt pianoet. Mest motvillig sette ho seg ned på krakken. Ville gjere denne stunda så lang som mogleg. Klistre alt saman fast i hukommelsen slik at ho kunne hente det fram som film resten av livet. Ho trakk pusten og kjente på lukta av bakverk og bøker. Tok mentale fotografi av lysekrona og bokhyllene.
Det var ennå lyst ute, og ho kunne sjå kvart eit ansikt som var vendt mot dei. Fleire av dei hadde ho sett før, nokon av dei hadde til og med snakka med henne ein gong eller to. Skrytt over songane dei hadde spelt, kor godt celloen og pianoet passa saman, og over kor imponerande flink ho var, trass sin unge alder. Og alltid spurte dei “Kva skal du etterpå?”
Spørsmålet gjorde henne utilpass. Kva kunne ho svare til det. Det var ikkje opp til henne. Det var andre som bestemte. Ho kunne ikkje gjere anna enn å øve og spele.
Det var så skummelt å ikkje vite. Ho likte å ha kontroll. Men etter at meldinga kom, tenkte ho ofte at uvissa hadde vore betre. Då levde dei framleis i håpet. I trua på at dei skulle kunne følje kvarandre. Dele også dei neste åra slik dei hadde delt desse månadane sidan julekonserten. Men snart, ja, faktisk om berre timar, skulle ho reise og forlate alt dette kjente. Det knytte seg i magen berre ho streifa det i tankane.
Ein avskjedskonsert hadde Tone kalla det. “Slik at me får gleda av å høyre dykk spele ein gong til før de drar.” Julie tenkte tilbake til den første konserten. Rett før jul. Tida etter det hadde vore magisk. Og nå skulle heile fortryllinga brytast.
“Me får det til” hadde han sagt. “Avstandsforhold kan funke, det.” Han såg på henne med ein intensitet som ho kjende igjen frå musikken hans.
Nå sat han berre nokre meter frå henne, og det kjendes allereie altfor langt borte. Men dette skulle dei i alle fall dele. Denne stunda. Denne musikken.
Han løfta bogen og møtte blikket hennar. Såg spørjande på henne. Ho nikka, og lot fingrane treffe tangentane.